Nasjonalt fravær – lokalt nærvær

Stand for Miljøpartiet De Grønne i Karl Johans gate

Miljøpartiet De Grønne har vært fraværende i rikspolitikken, men stiller i år til valg i 55 kommuner. Nå har de håp om å innta storbyene Oslo og Bergens bystyrer. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

De er små, uten representasjon på Stortinget og ganske usynlige i riksmediene. På kommunalt nivå spiller imidlertid noen av de norske småpartiene en viktig rolle.

Hva slags partier er dette? La oss se nærmere på Miljøpartiet de grønne.

Et byparti

Miljøpartiet de grønnes (MDG) oppslutning er ganske jevnt fordelt over hele landet, men det er en tendens til at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim.

Med 2 prosents oppslutning, to innvalgte representanter og deltakelse i en rødgrønn flertallskonstellasjon, har særlig Trondheim har vært en bastion for MDG siden 2007.

Neste mål for MDG er representasjon Oslo og Bergen. De siste meningsmålingene antyder at dette er innen rekkevidde.

Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?

Også lokale ildsjeler…

Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %.

Ideologi

MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt».

I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon.

Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.

«Venstre»-orientert og mot EU

MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt).

Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet.

I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.

Veldige grønne

Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene.

Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.

Stiller i 55 kommuner

Nå stiller partiet til valg i 55 kommuner og alle fylker. Målsettingen er å øke antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til cirka 25.

En rekke meningsmålinger tyder på at partiet vil komme inn flere steder, blant annet i Bærum, Sandefjord og Hamar.

Selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien.

Om Anders Ravik Jupskås

Anders Ravik Jupskås er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo i 2008, og skriver doktogradsavhandling om nye høyrepopulistiske og grønne partier i Skandinavia.

Dette innlegget ble publisert i Valg 2011 og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

En kommentar til Nasjonalt fravær – lokalt nærvær

  1. Partiløs - Monica sier:

    Morsomt å høre Liv Signe Navarseter snakke om at «vi må ha kontroll i kommuneøkonomien» i kveld. – hun som ikke engang klarer å ha kontroll med økonomien i eget parti.

Det er stengt for kommentarer.