Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?
Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.
Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.
Om morgenen den 9. mai innledet vi et maratondøgn med at Endre og jeg stakk opp på Wegenerfjellet ved Lilliehöökbreen for å hente steinprøver mens Anne og Trygve dro videre til Lloyd hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Vel hjemme i leiren klokken 2000 bestemte vi oss for å prøve å reise til fangststasjonen Mushamna etter middag (som var det første måltidet etter frokost den dagen) for å besøke den ensomme fangstkvinnen Linda og hente steinprøver på Andréeland. Som sagt så gjort.
Etter dagers intens graving var endelig dagen kommet da vi kunne åpne Satellittpassets dokatedral. Fire meter ned i snøen, med lang gang og full ståhøyde i avtredet, komplett lydisolert og med armlener til en lettere funksjonshemmet Trygve. Livet i leiren var nå komplett, fra inntak til uttak, selv om én skuter og aggregatet igjen har feilet.
Etter et par lange dager i telt var været såpass bra mandag at vi kunne ta en tur nordover til et stort flatt område helt nord på Nordvest-Spitsbergen som heter Reinsdyrflya. Området er interessant på grunn av en del svære såkalte flyttblokker, kampesteiner som breene har tatt med seg på sin ferd ut mot sjøen. Bergarten i disse steinene er for det meste den samme bergarten som de fjellene vi jobber på oppe på breplatået. Les videre
Den nå usynlige linjen mellom himmel og snødekt bre synliggjøres i pulser av en rytmisk forekomst av et rødlakkert spadeblad. Det før så slette landskapet perforeres av våre flittige og rastløse hender. Et skikkelig toalett (dokatedral) skal erstatte vårt nåværende enkle hull, hvor både underbukser og kroppslige folder og hulrom har blitt fylt av finkornet driftsnø. En nødvendig fryser – siden temperaturen har steget fra -28 til +1 grad – er også gravd ned i snøen. Les videre
Vi måtte torsdag se det uunngåelige i øynene: verken Trygves skuter eller aggregatet startet. Vi måtte reise til Ny-Ålesund for å bytte aggregat og skuter. Aggregat må vi ha for å lade opp batterier til satellittelefon og fotografiapparater, slik at vi får gjort jobben vår.
Onsdag var været slett. Snøstorm er ikke hyggelig for verken telt eller mennesker. Vi brukte dagen på å bygge levegger og forsøksvis fikse skuter og aggregat, uten hell. Ellers var teltlivet hyggelig som vanlig.
Mandag ble brukt på mer rekognosering. Vi var noe tappet etter bestigningen av Munken på søndag, så vi tok noen turer rundt i nærområdet og lokaliserte nye mål. Blant annet Kaffitoppen pekte seg ut som en fin tur. Tirsdag gikk vi for Munkens nabo i Kuttefjellmassivet; Munkehetta.
Søndag var det duket for en vanvittig topptur! Munken (1205 moh), vår nemesis fra i fjor, hvor kulde og ustabil snø gjorde at vi måtte snu, sto endelig for tur. Været var strålende, kaldt, men med sol fra skyfri himmel. Vi fant drømmerenna til topps, bratt og grei snø.
