Så var nok et kongelig bryllup overstått. Foruten de to vakre unge som fikk hverandre, fikk vi nok en påminnelse om hvor svært det er med monarki i Storbritannia. Det er ved kongelige bryllup at monarkiets posisjon blir på sitt mest synlige. Det lover bra for arverekken, tradisjonen fortsetter, dette må feires. Og britene har verdensrekord i å gjøre det med mye seremoniell pomp og prakt. At Kate valgte å kjøre bil og ikke forgylt vogn til kirken og puttet noen naturlige trær inn i Westminster Abbey, endret ikke det pompøse uttrykket. Norske kongelige bryllup er pinglete i forhold.
Fra et estetisk ståsted pynter det britiske monarkiet seg med tradisjonell og gammeldags skrud. Og bryllupet til Kate og William endret ikke på det. Britisk popmusikk, som har vært nyskapende og har innflytelse over hele verden, var fraværende under vielsen. Istedet valgte de unge stort sett klassisk-inspirert tradisjonell britisk musikk. Det var vakker korsang, storslagne fanfarer og salmearrangementer som fikk hjerter til å svulme og lokket tårene frem i øyekroken. Vielsens spesialkomponerte bryllupshymne av den britiske komponisten John Rutter pekte også bakover i tid, og synliggjorde de britiske kongelige maktbåndene tilbake til de mektige Tudorene på 1400-tallet, det britiske monarkiets mektige samling på 1600-tallet, og imperitiden på 1800-tallet, med Victoria som tidenes lengstregjerende dronning og sannsynligvis den mektigste kvinnen verden har sett. Da blir det liksom ikke så greit å bryte med den innarbeidede kongelige estetikken for William og Kate med moderne og sprelske takter. Det britiske monarkiet er fremdeles verdens mektigste.
- REUTERS/Dylan Martinez
Kongemoten påvirker store deler av Storbritannias estetiske uttrykk, fra den helt særegne hattemoten og slottslignende boligarkitektur, til en sær hang for tiaraer, kjedelige drakter og usedvanlig glorete selskapskjoler. Heller ikke den britiske punken hadde vel eksistert om det ikke hadde vært kongehuset å opponere mot. Men min påstand er at monarkiet har hatt sterk påvirkning også på den britiske klassiske musikken opp gjennom historien. Musikken vi hørte under vielsen bar preg av det som har gjort britisk klassisk musikk til noe helt for for seg selv.
Hatter var påkrevet under vielsen. Foto: NRK
La oss sammenligne dem med andre europeiske stormakter, feks under gullalderen, den senromantiske epoken på slutten av 1800-tallet. Da hadde tyskerne lenge drevet med sine grensesprengende Wagneroperaer. I Østerrike holdt pioneren Arnold Schønberg på med atonale eksperimenter som forandret musikkhistorien. Frankrike leverte klanglig sofistikert impresjonisme via Debussy og andre.
Hva var det mest kjente britene kom opp med i denne epoken? Jo, “Pomp and Circumstance”, skrevet i 1901 av britiske Edward Elgar. Og ja, den BLE spilt under vielsen som en av utgangsmarsjene. Elgar er britenes mest kjente romantiske komponist, og de elsker å holde ham frem, for han er egentlig den første store komponisten deres etter 200 år med musikalsk tørke. De har ingen internasjonale store navn etter 1600-tallskomponisten Henry Purcell. Ikke rart Elgar var representert med hele 3 verk under vielsen. Ikke all hans musikk låter like pompøst, men for meg er “Pomp and circumstance” kroneksempelet på britisk musikk under monarkiets innflytelse. Stykket ble skrevet under imperietiden, initiert av kong Edvard den sjuende, og tilsatt en imperiepatriotisk tekst under kongekroningen i 1902. Mens andre land drev på med sine nyskapende musikkeksperimenter, ville altså Storbritannia, kongen og imperiet heller ha dette. Kanskje fordi dette er musikk som uttrykker behovene til et mektig monarki og regime, som behovet « . . . for å betrakte fuktige øyne som bedre enn tørre øyne, hånden over hjertet som bedre enn hånden i lommen, troen som bedre enn skepsisen, lidenskapen som bedre enn roen, og bekjennelsen som bedre enn kunnskapen», for å bruke forfatteren Milan Kunderas ord i essaysamlingen «Forrådte testamenter».
Kong Edward VII av Storbritannia. Foto: Samuel Luke Fildes, via Wikimedia Commons
At britene har store hull i musikkhistorien sin sammenlignet med andre land er heller ikke så rart, all den tid dronning Victoria som regel gikk til utenlandske komponister når hun skulle få skrevet til seg noe virkelig fin klassisk musikk.
Men når det først skal lyde pompøst og feiende, er det britene som virkelig kan det. Ta for eksempel dette med trompeter og fanfarer. Det var det mye av under vielsen, og ikke bare fordi prins William er militært ansatt pilot og flyvåpenets blåsere spilte. Men selve koblingen mellom lyden av trompeter og monarki er det britene som står bak. Det skjedde gjennom en av kongehusets mest kjente komponister gjennom historien, nemlig Georg Friedrich Händel. At Händel egentlig var tysk er noe britene ofte ikke snakker så høyt om. Mange tar ham med på den korte listen av store britiske klassiske komponister allikevel. Händel så og si oppfant den britiske kongelige musikkstilen og mestret den med glans: De trompetfylte berømte verkene “Watermusic” og “Music for the Royal Fireworks” ble skrevet til de kongeliges turer på Themsen og til kongens fyrverkerifester. Händel skrev også trompetspekket musikk til de kongeliges bursdagsselskaper og til kroningen av Kong Georg den andre.
Georg Friederich Händel skrev musikk til monarkene. Foto:www.npj.com
Men Storbritannias musikkhistorie har altså store hull. Mange synes britisk klassisk musikk er traust, inkludert 1900-tallets store navn Ralph Vaughan-Williams. Men så kommer det i manges øyne mer spennende musikk, med den svakt moderne musikken til Benjamin Britten. Moderniteten har kommet. Og i 1969 skjedde det en liten revolusjon.
“Åtte sanger for en gal konge”, kom i kongelig sammenheng som en liten katastrofe, eller et friskt pustom du vil, inn i britisk musikkliv. Sangene er skrevet av den britiske komponisten Peter Maxwell Davies. Her iscenesetter han på en humoristisk og ganske eksperimentell måte britenes konge Georg den tredje, som regjerte på siste halvdel av 1700-tallet og som historien forteller var virkelig helsprø. Det er et nøkkelverk i moderne britisk musikkhistorie, og heller ikke dette hadde vært skrevet om det ikke hadde vært for det britiske monarkiet. Men kunne dette bety en ny giv for britisk musikk også i internasjonal sammenheng, løsrevet fra royale tunge tradisjoner?
Vel. I dag heter denne komponisten SIR Peter Maxwell Davies. Tittelen hans er hoffkomponist, plukket ut av dronning Elizabeth. Fra å være et radikalt skrik MOT det britiske monarkiet, har Maxwell Davies gradvis føyet seg ganske pent inn under folden og skriver nå melodiøs, lett moderne musikk, ofte med et bruksmusikkpreg som er både fornøyelig og seremoniell.
Hans orgelverk “Veni Creator Spiritus” fra 2004 ble fremført før vielsen i kirken i går. Det låt et kongelig bryllup og et britisk monarki verdig. Hverken mer eller mindre. For meg er det trompeter og “Pomp and circumstance” som fremdeles ringer i ørene mine etter vielsen, og som fremdeles er representativ for at britisk monarki og britisk musikk henger tett sammen.
Foto: BBC
