Her kan du høre julefryden krible over CD-rillene

Skrevet 20. desember 2011 av Ragnhild Veire

Juleplater skal gi oss julefryd, men det er ikke alltid de gjør det. Derfor har jeg tatt jobben med å plukke ut noen av årets beste klassiske juleutgivelser. Svenskene og danskenes juleplater tar innersvingen på oss i år.

Grunnen til at jeg trekker frem den svenske operasangeren Peter Matteis juleplate, er ikke fordi den er spesielt oppfinnsom.  Den er egentlig ganske fantasiløs. Sammen med Stockholm Sinfonietta fremfører Mattei de vanlige julesangene, i helt tradisjonelle arrangementer, vers etter vers: Glade Jul, En rose er utsprungen samt en del fine svenske spesialiteter som Jul jul, strålande jul og Förunderligt och märkligt. Orkesteret låter ganske middelmådig, og lydproduksjonen er heller ikke markedets proffeste.

Men for en sanger! Peter Mattei har en tvers gjennom nydelig stemme, og hans varme lød får julebudskapet til å gløde gjennom alle versene. Platen blir helt og holdent båret oppe av denne vakre barytonstemmen, som i dag er blant Europas fremste. Når operasangere synger julesanger, faller de ofte for fristelsen å tolke julesanger på litt for pompøst vis, som om de var høydramatiske operaarier. Matteis moderate tolkninger vokser på en indre styrke og en velfundert velklang, og viser på denne måten en respekt for et julebudskap som er større enn oss selv. Jeg vil påstå at Matteis versjon av O helga natt kan bli en verdig arvtaker til landsmannens Jussi Björlings verdensberømte tolkning.

Norske klassiske juleplater er det ganske få av i år. Kammerkoret Nova er ute med ”To whom we sing”, og gjør et hederlig forsøk med egne arrangementer av norske og britiske juleklassikere. De sobre arrangementene av Andrew Smith kommer best ut av det. Dette er ikke et profesjonelt heltidskor, men under sin dirigent Anne Karin Sundal-Ask låter Nova usedvanlig homogent, pent og rent, og solistinnslagene fra Tora Augestad skaper variasjon. Men til sammen blir dette litt for anonymt. Jeg ønsker meg mer personlig initiativ i korets klang og stemmeføring i disse tradisjonelle julesangene. Koret tilpasser seg et klanglig minste felles multiplum. Tolkningene av gjengangere som Her kommer dine arme små og Jeg er så glad hver julekveld blir litt for statiske, og dermed litt for lite oppsiktsvekkende.

I år må vi til København for å finne årets rosin i julepølsa. ”The Christmas Story” fra dirigent- og sangerkapasiteten Paul Hillier og hans to danske kammerkor Theatre of Voices og Ars Nova Copenhagen er et funn! Det gjelder både repertoaret og fremførelsene. Her dramatiseres julebudskapet på musikalsk vis: Theatre of Voices synger sekvenser fra middelalderens og barokkens julespill, mens Ars Nova Copenhagen synger julesanger og satser fra den klassisk-romantiske musikktradisjonen. Kombinasjonen gir en flott bredde i repertoar, og en mer dynamisk og dramatisert juleplate enn vanlig.

Ars Nova Copenhagen. Foto: Magnus Skrede.

”The Christmas Story” er etter min mening årets beste juleplate, og jeg har hørt mange. For meg er julefryd og glede to viktige stikkord i jula. Det er det motsatte av bakgrunnsmusikk og passivt klangteppe. På denne platen får jeg naiv julefryd med personlige tolkninger, og sofistikert korklang i ett.  Et høydepunkt  er Ars Nova Copenhagens versjon av 1300-tallsmelodien Jeg synger julekvad. Da kan man høre julefryden krible over CD-rillene.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Alarm! Hør en glitrende norsk symfoniker.

Skrevet 16. desember 2011 av Ragnhild Veire

Mens vi i NRK Kulturnytt torsdag kunne høre at norske politikere synes norsk orkestermusikk spilles for lite, pusser denne nye CDen støvet av musikkarven vår på en glimrende måte. Når topporkesteret Münchner Rundfunkorchester spiller den neglisjerte norske komponisten Finn Mortensen, skinner det av musikken som i en nyvasket og nypyntet stue.

Fire av den norske etterkrigsmodernistens orkesterverk skinner i oppsiktsvekkende intense og varme farger på denne CD-innspillingen. Å høre Finn Mortensens Symfoni op. 5, er som å tre inn i en stor ballsal. Her åpner perspektivene seg i uvanlig storslagen bredde, og fargene skinner som av edelt metall. Dette er noe av det mest storslagne vi har, og klangfargene minner om den mektige senromantikeren Anton Bruckner.

Under den norske dirigenten Terje Mikkelsens ledelse kommer musikkens form og farge til sin rett. Endelig. For dette er musikk som sjelden har vært å høre i orkestersalene. Slik burde det ikke være. Finn Mortensen har skrevet en av de få norske symfoniene som virkelig ruver i musikkhistorien, og da snakker vi om et utvalg som kan telles på en, maks to hender. Bare det gjør at det er verdt å skaffe seg denne nye innspillingen av symfonien fra 1953. Men ikke bare derfor.

Finn Mortensen ble Norges første komposisjonsprofessor i 1973.

Her kan du oppleve musikalitet av det umiddelbare slaget. Noe som gjør at du allerede ved første gangs lytting fornemmer en sterk symmetrisk helhet, samtidig som mønstrene som utbroderes aldri blir kjedelige, aldri forutsigbare. Det tror jeg kommer av vekslingen mellom det storslagne og de mange åpningene for det nakne og sårbare.

Finn Mortensen var stor nok til å våge å åpne seg for det såre. Han skjuler seg aldri bak en akademisk flinkhet. Han kunne ha gjort det, han mestret flere sjangre og ble i sin tid Norges første professor i komposisjon. Men Mortensen er en inderlig komponist og ikke minst modernist. Det gjør at musikken hans griper desto mer.

Her gis et godt bilde av at Mortensen etterhvert ble en av våre fremste internasjonale modernister. På 60-tallet gikk han motstrøms  i et norsk musikklima som lenge hadde favorisert det norske og folkemusikkinspirerte. Kanskje var det derfor det skulle gå 20 år etter komponistens død før det atonale klangeksperimentet ”Pezzo Orchestrale” ble urfremført i 2003? Nå foreligger endelig det verket og ikke minst ”Per Orchestra” på en innspilling som ivaretar både den romantiske varmen og det presise formspillet som ligger i denne alt for lite spilte musikken. Norsk kulturliv kan til tider slite med en husmannsånd som sier at utlandet alltid er best.  Denne CDen er et bevis på at det finnes gull i våre gjemmer.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Smørkrisen rammer julemusikken

Skrevet 13. desember 2011 av Ragnhild Veire

Bjeller, patos og smørsang. I dag anmelder jeg noen av årets mest omtalte jule-CDer i den populære sjangeren.

Først ut er smørsangeren Michael Bublé. Albumet heter rett og slett Christmas. Den svært populære canadieren synger pop og gamle standardlåter i en moderne innpakning. Repertoaret med evig-vakre juleklassikere som Jingle Bells, Santa Claus is coming to town og Winter Wonderland kombinert med Bublés sjarm og stemme burde salgsmessig gå som kniv i varmt smør.

Bublé legger seg tett opp til croonersangerne Bing Crosby og Frank Sinatra. De har gjort julesangene eviggrønne med sine jazzinspirerte smørsangervarianter. Teknisk sett mestrer Bublé sjangeren: Han synger rent og velklingende, og alle nødvendige juleingredienser er med; fra harpe- og strykerglitter, humoristiske englekorinnslag til et hardtsvingende storband.

Problemet er dette ikke låter som ekte vare. Bublé har for lite mykt smør i stemmen til å låte som en ekte smørsanger. Produsenten har forsøkt å fete opp en crooner-sound á la Bing Crosbys myke dybde, men resultatet blir overprodusert og minner om kunstig margarin. Låtarrangementene er omfattende, men stive, og jeg velger mer heller originalene Crosby og Sinatra slik de sang dem på 40- og 50-tallet.

Hanne Krogh og De tre tenorers album ”Vår Julekonsert” gir oss de mest kjente julesangene presentert på den sentimentale måten. Hanne Krogh har gitt mange kirkekonserter opp gjennom årene, og dette er et live-opptak av en omfattende og gjennomarrangert julekonsert, som inkluderer norsk og engelsk tradisjonsrepertoar sunget av operasangerne Marius Roth Christensen, Thomas Ruud og Nils Harald Sødahl.

Pompøsiteten blir platas svakhet. Her smøres det tjukt på med patos, som skaper mer avstand enn nærhet til julebudskapet. O Helga Natt låter så anstrengt og voldsomt operatisk at dette rett og slett ikke blir vakkert. Da går jeg heller for Jussi Bjørlings original.

 

Aasmund Nordstogas album ”12 dager i jola” representerer noe helt annet enn de to foregående.  Her er et ganske nedstrippet kammermusikalsk lydbilde, fritt for jåleri. Låtutvalget er utradisjonelt, og viser hvordan barnesanger fra Alf Prøysen som ”Du og eg og dompappen” kan egne seg i jula, sammen med nyplukk fra svenskenes rike julesangtradisjon.  Nordstoga synger med et litt fandenivoldsk glimt i øyet. Sammen med et sprudlende opplagt lag av folkemusikere og barnekor improviserer, skrangler og traller de seg gjennom julesangene som minner oss om noe av det viktigste i jula: At underet i jula skal oppleves som nytt,  år etter år. Da blir barnlig lek og fryd i julemusikken viktigere enn tungt beregnende varianter.  Det låter ikke særlig gloriøst av Aasmund Nordstoga, men definitivt mer troverdig enn av hans helkommersielle kolleger. Her er en som tør å være annerledes, og vinner på det.  

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Skriv en kommentar

Ikke den beste dirigenten – men den viktigste.

Skrevet 16. september 2011 av Ragnhild Veire
 

Den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel er et fyrverkeri på scenen. Foto: LA Filharmonien.

Fredag kveld får Oslo besøk av en mann som har blitt kalt for den klassiske musikkens frelser. Se Dagsrevyens innslag her. En 30-årig krølltopp fra Venezuela dirigerer Gøteborgsymfonikerne i Oslo Konserthus. Det er svensk samtidsmusikk, Mozarts klarinettkonsert og Tsjajkovskijs 6.symfoni. Ikke et oppsiktsvekkende program i og for seg. Og Gøteborg-orkesteret figurerer ikke på noen ti på topp-lister. Allikevel er konserten helt utsolgt, og prisen for å videreformidle den til deg via radio ble for høy til at NRK kunne betale prisen. Mannen som skrur priser i været og trekker publikum som en magnet, heter Gustavo Dudamel. 

Man skulle trodd det drysset magisk glitterstøv fra dirigentpinnen hans. Alle, fra publikum til all verdens konsertarrangører, vil ha litt av Dudamel-glitteret. Dudamania kalles fenomenet i USA, hvor han går under kallenavnet the Dude. I 2009 ble han av Time Magazine kåret til en av verdens 100 viktigste personer. Han er blitt stemplet som en fornyer av klassisk musikkliv. Til astronomiske honorarer, så klart. 

Gustavo Dudamel bringer energi inn i den klassiske musikken. Foto: AFP PHOTO / ROBYN BECK

Dette skjer på tross av at det egentlig er flere såkalte feil med Dudamel. For det første er han fra feil kontinent. Klassiskbransjen er fremdeles rimelig eurosentristisk. Venezuela og Sør-Amerika har ikke vært den vanligste bakgrunnen for å bygge en dirigentkarriere. For det andre har han noen åpenbare musikalske mangler. Dudamel rakk ikke å bli en komplett dirigent før han havnet på toppen av verden. Det sier han selv, det kan jeg som musikkritiker si, og det sier toneangivende utenlandske kritikere. Særlig etter at Dudamel i 2009 ble sjefdirigent for Los Angels-filharmonikerne, et av Amerikas fremste symfoniorkestre. 

Så hvorfor denne Dudamanien? 

Vi må til Dudamels utradisjonelle bakgrunn for å finne svar. Og så må vi til konsertsalen, til øyeblikket der musikken skapes. Og så må vi til Dudamels sosiale engasjement, i en bransje som er som er beryktet for å være seg selv nok, full av spisse albuer, høye prestasjonskrav og like høye kommersielle forventninger. 

Dudamel vekker oppsikt verden over med Simón Bolívar ungdomsorkester. Foto: AskonasHolt.

Bakgrunnen er som en eventyrhistorie. Selv sier Dudamel at musikken reddet ham. Som barn av middelklassen ble han del av et musikkprogram som er en unik, venezuelansk oppfinnelse. El Sistema har hittil lært over 250 000 barn å spille et instrument. Disse musikkskolene har gjort at det i dag finnes hundrevis av ungdomssymfoniorkestre spredt over hele dette fattige landet, som ikke har en sterk og lang klassisk tradisjon.  

Det mest oppsiktsvekkende er at nesten alle barna i El Sistema er hentet fra slummen og fattige strøk. Her handler ikke klassisk musikkopplæring om det vi hører mest om her hjemme; om å bli flinkest mulig til å spille. El Sistema er først og fremst en sosial bevegelse, som skal få barna bort fra gata, og gi dem et alternativ til kriminalitet, dop og håpløshet. Musikken har blitt selve håpet for disse barna. Og det høres. 

Det er som om det eksploderer når disse barna spiller. Dudamel er deres sjefdirigent, og tar dem verden rundt, til de mest prestisjefylte konsertscener. De spiller Beethoven og Tsjaikovskij helt annerledes. Rytmisk musikk som “Mambo” fra West Side Story spiller de helt fantastisk, se selv her. De tilfører musikken en helt spesiell energi og spilleglede. Dette har både publikum og snobbete kritikere falt pladask for. Energi og glede; to helt enkle, og grunnleggende egenskaper når musikk skal formidles. Men som en profesjonalisert bransje altfor ofte mister av syne. Det er dette Dudamel nå tar videre på sin oppsiktsvekkende klassereise, fra slummen til de mest fornemme orkestre.

Er det virkelig nok, spør du? Kan Dudamel surfe på energi, sjarm og spilleglede, når vi her snakker om å ro i land noen av musikkhistoriens største og mest komplekse kunstverk, som Mahlersymfonier, Mozart  og Beethoven? 

Da Dudamel ble sjefdirigent i Los Angeles fra 2009, begynte de kritiske stemmene å høre fra seg. Se åpningskonserten hans i LA her. Den harde dirigenthverdagen satte inn. Dudamel er mindre opptatt den klassiske musikkens langdistansestrukturer. Han dirigerer fra øyeblikk til øyeblikk. Han har åpenbare tekniske mangler, detaljarbeidet i orkesterensemblet er ujevnt, sies det. Hovedanmelderen i New York Times’ Anthony Tommasini påpekte i starten at Dudamel presser uttrykket til ekstremer, uten å ta hensyn til musikernes evne til å utføre det han vil. 

Og ja, noe av dette kan høres. I innspillingen av Stravinskijs Vårofferet, brenner han kruttet av for ofte og for tidlig. Det blir tungt. Dudamel sikter bakover mot romantikken når han lar klangen svulme. Mahler-fortolkningene hans er gode, men ikke oppsiktsvekkende gode. 

Men Dudamel har noe viktig, som gjennomsyrer hans eventuelle feil og mangler. En Dudamel-konsert blir aldri likegyldig! Jeg tror det er en gjenklang av bakgrunnen hans vi hører når han dirigerer. Han har en gudegitt evne til å gripe øyeblikket, og la det oppstå en magi der og da. Slik gjør de han temperamentsfulle Beethovensymfoniene om til en fest. Og han er en ener til å bygge opp store klanglige, glitrende øyeblikk, med stor energi. Og han inspirerer sine musikere, enten det er barn eller profesjonelle. Energien og gleden vi hører er ikke til å ta feil av. Det sitrer i salen. Å skape slike magiske øyeblikk, er noe av musikkens innerste vesen. Og så er Dudamel i vekst. 30 år er ingenting i dirigentfaget.

Sist, men ikke minst skyldes Dudamels enorme popularitet at han har gitt den klassiske musikkbransjen et samfunnsbevisst ansikt. Dudamel står for noen sosiale verdier med et skarpt fokus på barn som er sjelden å se i det klassiske miljøet. Dette er en bransje som forvalter milliardverdier og en ærefull musikkhistorie, men som ikke alltid er tydelig på hva den som formidler av kunst har av samfunnsansvar og forpliktelser.  Det er langt mellom rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Dudamel har selv kjent på kroppen hva musikk kan utrette, og setter fortsatt av tid til å instruere og inspirere barneorkestre. I Los Angeles har han startet opp et nytt El Sistema-opplegg for vanskeligstilte barn. Og det var barna han først tok opp på scenen, da han dirigerte sin første konsert i Hollywood Bowl.  Tusenvis av stolte foreldre satt i salen, og slik skaffer han nytt publikum til en bransje som trenger det, kanskje mer enn noen gang før. 

Dudamel har tilført klassisk musikk noen verdier som vi nesten hadde glemt. Og den sosiale bevisstheten  gjør at det som kanskje ikke er helt perfekt, egentlig blir helt riktig. Fordi man fornemmer at det som utspiller seg, er viktig. Det spilles på liv og død. Og budskapet er glede.  

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Kammermusikkfestivaler i endring

Skrevet 12. august 2011 av Ragnhild Veire
 
 Tre av Norges fire største kammermusikkfestivaler avvikles nå i sommer. Stavanger-festivalen pågår hele denne uken, mens Oslo Kammermusikkfestival starter i kveld. Risør-festivalen gikk av stabelen i slutten av juni. I år avtegner det seg større forskjeller mellom disse festivalene enn tidligere.

Tilsynelatende er de like. Alle er knutepunktfestivaler, med et spesielt ansvar for å formidle kammermusikk på høyt nivå. Det vil si kunstmusikk spilt i små formater, i motsetning til store orkesterkonserter og operaforestillinger som serveres av faste institusjoner gjennom sesongen. Men selv om alle disse festivalene lokker med ord som “verdensstjerner” og “høy kvalitet”, er innholdet allikevel langt fra identisk.

Stavanger-festivalen har det mest internasjonale tilsnittet. De nye kunstneriske lederne svenske Martin Fröst og Christian Ihle Hadland har programsatt det mest sentrale klassisk-romantiske repertoaret som Mozart, Schubert, Brahms og Mendelssohn, ofte i kombinasjon med mindre tradisjonelt repertoar fra Øst-Europa og Russland. Mange gjestemusikere er utenlandske, de fleste med et stigende navn internasjonalt. Dette har i år gitt flere konserter på høyt nivå, som vi tidligere har meldt.

Oslo Kammermusikkfestival har en mer nasjonal og representativ profil.  Artistene er blant de mest etablerte i Norge, i år med navn som Jan Garbarek, Truls Mørk og Liv Ullmann. I tillegg sørger festivalsjef Arve Tellefsen for at mange unge norske talenter får opptre der, hvert år. Konsertene foregår i hovedstadens lekreste lokaler,  som Slottet, Akershus festning, Aulaen og Den Gamle Logen. Programmet kan til tider virke sprikende, men Tellefsens gode teft gir skaper allikevel ofte et interessant fokus. I fjor var det finsk samtidsmusikk, i år satses det på tidligmusikk med to norske eksperter på feltet; cembalisten Ketil Haugsand og Rolf Lislevand på lutt.

Risør har vært i særklasse Norges internasjonalt mest anerkjente kammermusikkfestival, mye på grunn av de internasjonale superkreftene som Leif Ove Andsnes trakk dit, med en kompromissløs konsentrasjon om musikken selv. Selv om akkurat dét kunne gjøre konsertene til tider lange og kronglete, har publikum og journalister alltid kommet langveisfra for å oppleve Risørmagien. Men i slutten av juni meldte vi fra om endringer i profilen til Risør kammermusikkfest.  I år var Andsnes ute, og en endring måtte komme.  Men endringene var så store at festivalen kan stå i fare for å miste sitt særpreg som en kompromissløs høykvalitetsleverandør av kammermusikk. Mange såkalt publikumsrettede tiltak med kortere konserter, utekonserter, og tildels mer lettfordøyelig klassisk ispedd jazz og viser fortrengte delvis den festivalen vi kjenner. Hvis den nye kursen ikke blir justert, står Risør i fare for å miste sin internasjonale topposisjon. Det var få utenlandske journalister der i år, og den britiske avisen The Telegraph’s utsendte skrev at ingen vil dra den lange veien til Risør for å høre elektrisk forsterket orkester.

Trondheim Kammermusikkfestival pågår om høsten og skiller seg klart ut med en yngre målgruppe og tydelig samtidsmusikkprofil. Selv om Oslo Kammermusikkfestival ennå ikke er avviklet, kan vi utifra program og erfaringer så langt i sommer si at den internasjonale toppposisjonen blant de norske kammermusikkfestivalene er i begevelse, fra Risør mot Stavanger.

Årsaken til det er festivalens fokus på kvalitet, både når det gjelder repertoar og utøvere. I tillegg fornemmet jeg en konsentrasjon om hovedsaken, nemlig musikk, som fikk frem kammermusikkens spesialøvelse: prosessen som oppstår når kontakten knyttes underveis mellom utøvere og et lydhørt publikum. Akkurat det forsterkes når festivalen presenteres befriende fritt for salgsargumenter og publikumsfrieri. Folk sto uansett i kø for å komme inn på konsertene. Etter to år med nye kunstnerisk ledere, seiler Stavanger enda tydeligere opp enn før som en sentral, internasjonal havn for å oppleve klassisk kammermusikk med ungt og spennende tilsnitt. Det kan byen trenge. Neste år står byens råflotte, nye konserthus klart, og akkurat nå er det byens egen kammermusikkfestival som best kan fylle huset med den kvaliteten initiativtagerne tok mål av seg å presentere der. Kanskje de må utvide festivalsesongen?

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Varsel om suksess i Stavanger

Skrevet 10. august 2011 av Ragnhild Veire
 

Tiden sto stille da Martin Fröst spilte Mozarts vakre Klarinettkonsert i Stavanger Domkirke. Foto: Nikolaj Lund.

Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival fortsatte dag 2 i samme spor som åpningsdagen: Overfylte konserter, med et lydhørt og begeistret publikum. Fortsetter det slik de fem neste festivaldagene, er det noen variabler tilstede her som sier suksess. Stikkordene er unge dyktige musikere på vei opp, sentralt repertoar, og ikke minst: kunstneriske ledere med musikalsk autoritet.

Tirsdag formiddag strente rekker av publikum foroverlent mot nordavinden langs kaien i retning Skur 2, ytterst i Vågen. I havnevesenets ombygde lokaler er det nå et lyst og lekkert galleri, hvor konserten ble akkompagnert av skvulpende hav, enorme cruiseskip, ferger og supplybåter. Samt vinden. Det var som årets vinner av Den norske solistpris cellisten Jakob Koranyi spilte med den, da han fremførte Aulis Sallinens mørk-vakre “Elegi for Sebastian Knight”. Koranyi lot monologens setninger puste og hvile ut i det hvite rommet, som for å ikke trenge seg for brutalt på omgivelsene. Modent gjort, og et spennende verk fra en av Finlands betydeligste komponister. I Sergeij Rachmaninoffs langt mer romantiske Trio Élégiaque nr.1 gled Koranyi også fintfølende og lydhørt inn i samspillet med fiolinisten Priya Mitchell og Polina Leschenko ved klaveret. Alle utenlandske, unge up-and-coming musikere med tilløp til stjernekvaliteter. Russiske Leschenko viste igjen en helt egen evnt til å lade musikken med mørk spenning og kraft. Også pianisten Marianna Shirinyan imponerte med Liszts svære, kompliserte Dantesonate, som hun gjøv løs på med dødsforakt og autoritet.

Mer rett-på-sak er den russiske, etablerte oboisten Alexei Ogrinchouk, men det sto stort sett godt i stil med verket han valgte å åpne konserten med, nemlig Francis Poulencs ganske så håndfaste obosonate. Med et musikernivå som dette kan vi som publikummere konsentrere oss om det som er det morsomme med kammermusikkfestivaler: Ikke bare er det et møte med mye god musikk, men også med musikerpersonligheter på vei til noe stort. Som på sitt ypperste gjør oss bedre kjent med det å være menneske.

Det siste er ikke hverdagskost, men glimt av noe slikt skjedde senere i Domkirken samme dag. Da spilte kunstnerisk leder for festivalen Martin Fröst noe av det fineste vi har fra Mozart, nemlig klarinettkonserten i A-dur. I den rolige 2.satsen var det som om tiden sto stille, den enkle melodien fløt ut i rommet. Uten omveier gikk Mozarts toner som et trøstende budskap inn i hjertene våre. Knapt noen kan formidle det så direkte og mykt som Fröst. En slik trøst trenger vi, akkurat nå. Det skjedde delvis på tross av orkesteret; SSO Klassisk, som fraserte tungt og stivbeint. Dette rettet seg heldigvis delvis opp etterhvert, men det virket som om innøvingstiden på avslørende Mozart hadde vært noe kort.

Samspill og lekker frasering leverte derimot den polske gjestekvartetten Apollon Musagete. De er også unge, men spilte Schuberts “Døden og piken” så tett og klanglig homogent som om de ikke hadde gjort annet enn å spille sammen i hele sin levetid. Man kan diskutere fortolkningen i dette tidlig-romantiske mørke og dramatiske stykket. Den var klassisk stram, med høye tempi som ga et kanskje noe vel lett, dansaktig preg. Men du verden, for en opplevelse det er å høre en så vakker og balansert ensembleklang. Og vi skal høre mye mer fra både dem og de andre musikerne i løpet av festivaluka. Når du legger til at alle konserter hittil har vært utsolgte, ligger det an til kammermusikk-suksess i Stavanger.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 1 kommentar

Lavmælt og sterkt

Skrevet 8. august 2011 av Ragnhild Veire

Vilde Frang og Christian Ihle Hadland åpnet Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival. Foto: Nikolaj Lund

Åpningen av Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival i Stavanger Domkirke mandag kveld bød på særlig én lavmælt og sterk musikalsk opplevelse. Festivalens tema er avskjed, noe som har fått en ny dimensjon etter den siste tidens tragiske hendelser. Pianist og kunstnerisk leder for festivalen Christian Ihle Hadland fikk sammen med fiolinist Vilde Frang frem noe sterkt og tett, og samtidig barnaktig skjørt i Mozarts Sonate for fiolin og klaver KV.377.  En sterk prestasjon i musikk som kan virke så enkel, men som samtidig er nådeløs gjennomsiktig. Fiolinist Vilde Frang greide ikke helt å følge opp Hadlands lette fingre, særlig i den hurtig-lette 1.satsen ble fiolinklangen litt blek. Men i 2.sats fløt samspillet godt ut i rommet. Det finstilste sporet de hadde valgt, kledde denne Mozartsonaten godt, og jeg hørte et stort alvor i tolkningen, uansett om melodiene gikk i dur eller moll.

Deretter var begge festivalens kunstneriske lederne i sving. Den svenske stjerneklarinettisten Martin Fröst imponerte med sin vanvittige klangkontroll i Poulencs klarinettsonate fra 1962. Han satte an toner så uendelig svake, som samtidig kunne høres helt ut til enden av den fullsatte kirkens lange korsarmer. Men allikevel ble det noe forglemmelig over det, som om musikken fløt trygt og noe friksjonsløst i havn. Kanskje fordi vi har hørt Fröst spille det samme musikantiske stykket opptil flere ganger før, inkludert fjorårets festival? Fröst har et stort repertoar, jeg skulle gjerne ha hørt ham plukke frem noe nytt og spennende fra sekken.

Den svenske klarinettisten Martin Fröst. Foto: Nicolaj Lund

Kammermusikkfestivalen i Stavanger har flere yngre, internasjonale musikernavn på menyen i år, og to av dem slapp til på konsertens siste verk. Den franske cellisten Jean-Guihen Queyras spilte Sjostakovitsj’ store cellosonate med solid kontroll og vakker tone, også han med en hang til et noe lavmælt uttrykk. Men Sjostakovitsj er ikke bare vakkert og avrundet; her gis stort rom for å være både kantete, røff og frekk. I går ble den siden av saken overlatt til den russiske pianisten Polina Leschenko. Hun lokket frem rytmisk ulmende passasjer og friske temperamentsutbudd i den sirkusaktige sistesatsen. Hun er en av de flere gode musikere på årets festival som skal bli spennende å følge utover festivaluka.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Risørfestivalen på nye veier

Skrevet 30. juni 2011 av Ragnhild Veire

 

Dansere i kran i havna var nytt under Risør Kammermusikkfest. Foto: Liv Øvland.

Det er endringer på gang i den hvite sørlandsidyllen Risør. Den tradisjonsrike kammermusikkfesten, som byen har huset i 21 år, har fått delvis ny ledelse. Vips så er ikke festivalen som har blitt kåret til en av verdens beste, seg selv helt lik.  Trapeskunstnere i kran i havna var bare en av endringene. Uvant i grunn, i omgivelser som til de grader ligner seg selv fra år til år, med sine fargesterke rosebusker og trivelige småhus i smale gater.

Med Leif Ove Andsnes ute av den kunstneriske lederduoen er fiolinisten Henning Kraggerud inne,  Risør Festival Strings er byttet ut med Det Norske Kammerorkester, og orkesterets direktør, Per Erik Kise Larsen, har overtatt festivalens daglige ledelse. Ikke nok med det. Kise Larsen har også tatt på seg delansvaret for det kunstneriske innholdet.

Utekonserten på Torget skapte liv i Risørgater. Foto: Liv Øvland

Her ser vi kanskje årsaken til en av de største endringene. Festivalen var tidligere sterkt musikerstyrt, og ble en myldrende lekeplass og utprøvingsarena for de mange gjestemusikerne og det kunstneriske vertskapet, med mange spontane og store konsertopplevelser som både lyktes og mislyktes som resultat. I år er det færre gjestemusikere på høyt internasjonalt nivå, samtidig som festivalen har blitt bredere og mer strømlinjeformet med nye, publikumsoppsøkende tiltak. Samtidsmusikken er ute, mens jazz og viser har kommet inn som nye sjangre i tillegg til den klassiske.

Etter halvgått løp skjer endringene med blandet resultat. Den største problemet er når det merkes at de nye grepene går utover nivået på de musikalske prestasjonene vi blir tilbudt. Dette skjedde delvis på åpningskonserten, som ble en sprikende konsertopplevelse, hvor klassisk raskt ble avløst av jazz- og viseinnslag. Vi ble sittende og rope etter mer av det beste, som barytonen Johannes Weisser, men fikk heller mer av viser, servert på et middels nivå.

Johannes Weisser har imponert under årets festival. Foto: Liv Øvland

At nivået glipper i iveren etter å nå nytt publikum ble også tydelig onsdag kveld. Da sang igjen Weisser Mozartarier på beste vis på en stor utescene i Risør havn, men ble raskt tatt av scenen til fordel for et høyst slurvete Mozartpotpurri (!) fremført av den svenske visesangeren Mikael Samuelson. Da sank interessen for det som skjedde på scenen som en stein i havet. Slikt bør ikke skje på Risør Kammermusikkfest!

Men noen av de nye formidlingsgrepene er vellykkede. Det er en svært god idé å fylle det ofte noe glisne byrommet i Risør kveldstid med utekonserter og storscene midt på torget i Risør havn. Å også forsterke festivalens lokale forankring med lokale unge musikere i skjønn forening med de proffe på en slik sentral scene er både lurt og sympatisk. Det er på høy tid at festivalen viser mer igjen i Risørs byrom.

Og Risørkvalitet av godt gammelt merke fikk vi også tidligere på dagen, da et topplag med Leif Ove Andsnes i spissen spilte Dvoraks store Klaverkvintett i Risør Kirke, med mektig fokusert energi. Da merket man også hvor engasjert publikum blir når slike musikalske prosesser er i gang. Kammermusikk på sitt beste! Les anmeldelsen her.

Jeg frykter ikke innføringen av nye sjangre på Risør Kammermusikkfest, men det må bli som et tilskudd i randsonen, og ikke gå ut over det som er kjernen av festivalen: Klassisk kammermusikk på høyt nivå. Årsaken til at vi kommer tilbake, fra inn- og utland år etter år, er musikalske opplevelser tett på toppmusikere som gir oss noe helt usedvanlig. Vi vil fortsatt være med på deres fokuserte innsats, prøvd mot et musikalsk materiale med nok substans til  å ta oss et helt annet sted enn til et ordinært sted. Da må vi også få en aktualisering med samtidsmusikk, som i år dessverre er ute av programmet. Kammermusikk på sitt beste må fortsatt være målet for Risør kammermusikkfest. Da må nok årets ujevne kurs justeres til neste gang. I så fall kommer vi gjerne tilbake.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kammermusikkens kjerne

Skrevet 30. juni 2011 av Ragnhild Veire

Leif Ove Andsnes ledet an i en glitrende fremføring av Dvoraks klaverkvintett på Risør Kammermusikkfest. Foto:Liv Øvland

På Risør Kammermusikkfests andre dag fikk vi en påminnelse om hva kammermusikk kan være, når den spiller opp mot sitt beste. I Risør kirke var det onsdag formiddag duket for en såkalt tradisjonell klassisk kammerkonsert, med to sentrale og substansielle verk; Strykekvartett nr.2 “Intime Brev” av den tsjekkiske komponisten Leos Janacek fra 1928, samt landsmannen Dvoraks berømte Klaverkvintett i A-dur (1887).

Resultatet ble alt annet enn ordinært. Etter en litt sprikende åpningskonsert i Risør dagen før, ble alt fokus igjen samlet, både i sal og på scenen. Det skyldtes utøvernes høye nivå, prøvd opp mot et repertoar med substans nok til å uttrykke levd liv, og himmelen over der igjen.

Pianist Leif Ove Andsnes og ny kunstnerisk leder i Risør; fiolinist Henning Kraggerud. Foto: Liv Øvland.

Egentlig tok det litt tid før vi nådde det punktet, for det første stykket av Janacek bar preg av høy vanskelighetsgrad kombinert med litt for kort innøvingstid. En krevende øvelse som ga et røft og tøft, men litt for lite sødmefylt uttrykk til den aldrende Janaceks kvartett om den unge kvinnen han elsket, men som aldri kunne bli hans. Den tyske gjestefiolinisten Isabelle Faust hadde en presis og skinnende tone, men ble hard i uttrykket. Den kompliserte intonasjonen traff heller ikke kvartetten bestående av Faust, Bjøranger, Tomter og Christoph Richter helt blink på.

Men i den påfølgende Klaverkvintetten av Dvorak støtte vi på kammermusikkens mektige kraft. Hovedårsaken var at festivalens tidligere leder, Leif Ove Andsnes, var tilbake på scenen. Hans oversikt og presise anslag ledet an i flere av kvintettens mange karakterskifter. Medmusikerne Faust og Richter, samt lederduoen på festivalen, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, falt flott inn i rollene sine. Dette skyldtes fokus, som er alfa og omega i kammermusikens verden.

Plutselig var det som om ørene våre ble renset og en ny verden av nyanser åpnet seg.  Tross noe ujevnheter i celloen ble spillet langt strammere, og samtidig mye rikere. 1.sats samlet en musikalsk energi som ledet slående over til den melankolske, folkemusikkinspirerte grunntonen i 2.sats. Scherzosatsens livlige ritt skapte en spenning som bar helt til siste tone.  Publikum var elleville. Dette var Risørspill på et nivå som har gitt musikkfestivalen en skyhøy internasjonal anerkjennelse.  Et nivå som gjør at vi kommer igjen, år etter år, for å oppleve musikkens kraft sammen, tett på utøvere og publikum. Et nivå festivalen bør strebe etter, også i sin videre programmering fremover.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 4 kommentarer

En hyllest til Stravinskij og musikalsk assosiasjonskraft

Skrevet 17. juni 2011 av Ragnhild Veire

 

Igor Stravinskij. Foto: Wikimedia Commons

Jeg vil feire dagens bursdagsbarn Igor Stravinskij med et av hans verk som aldri slutter å fenge meg. I Symphonies of Wind Instruments høres mange ulike snutter med forunderlige lokkesignaler, ulike motiver og forskjellige klangfarger. Alt presentert i tilsynelatende rå klipp etterhverandre. Hvordan kan dette bli et enhetlig verk i tradisjonell forstand, hvor alt til slutt viser seg å henge sammen med alt, slik vi også krever av filmer hvor vi ikke tolererer for mange løse tråder, villspor og “dead ends”?

Se video med Symphonies of Wind Instruments av Stravinskij her.

Stravinskijs genistrek består i at han etterhvert blander disse snuttene inn i hverandre på snedig vis. Han veksler hurtigere og hurtigere mellom dem, og lar små gjenkjennelige elementer fra den enkelte bit etterhvert smitte over på hverandre. Jeg sier “smitte”, fordi de ulike motivene brytes ikke ned til ett enhetlig tematisk motiv. De tar derimot farge fra hverandre, feks gjennom en instrumentklang, et intervall, en rytmebevegelse, et lyst eller mørkt register. Slike elementer er Stravinskij en mester i å presentere på en distinkt, gjenkjennelig måte fra første sekund. Når så siste akkord klinger er det som om vi hører alle snuttene på samme tid. De er lagt oppå hverandre, ikke brutt ned til et minste felles multiplum. Dette skaper en fascinerende og ny for for verkhelhet. Vår musikalske assosiasjonskraft gjør at vi  gjennom Stravinskijs smarte klangfargebruk “husker” hver snutt selv om de til slutt er lagt oppå hverandre til én akkord. En ny og rik verkform er skapt. Gratulerer med dagen til det 20.århundrets største  – og kuleste  – komponist!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | 2 kommentarer