Arve Tellefsens festival holder koken- en oppsummering av Oslo Kammermusikkfestival 2012.

 
 
 

Fra prøvene til konserten i Slottskapellet. Foto: Kristin Bolgård

Med Arve Tellefsen i spissen var Oslo Kammermusikkfestival først ute med å satse tungt på klassisk kammermusikk i Norge. Denne uka har den 22. festivalen pågått i Oslo, og det er lenge siden kammermusikk var et fremmedord i Norge. Arve Tellefsens festival overbeviser med lite sirkus og mye god musikk.

Oslo er fortsatt en krevende by når det kommer til å samle et større miljø rundt lokale festivaler. Sammenlignet med intime byer som Risør og Stavanger blir hovedstaden ofte for stor og arrangementene for spredt til at du opplever den helt store festivalstemningen. Men noen festivaler klarer dette. Øya er ett eksempel. Det samme gjør Arve Tellefsen med Oslo Kammermusikkfestival.

Men han gjør det mer reinspikket på musikkens egne premisser enn Øyafestivalen. Det er mye mindre mat, øl og partytelt på Oslo kammermusikkfestival. I stedet er Tellefsen kompromissløs på å fremheve musikken og de gode utøverne. Særlig dyktige norske, samt unge talenter. Etter 22 år vet publikum dette, de er blitt oppdratt og kommer for å få utvidet horisonten. Det frister med en intim musikkform hvor dialogen mellom dem selv og topp utøvere står i sentrum. For eksempel gikk årets åpningskonsert i Universitetets Aula inn i historien som en av de beste, og det med et krevende program; fra Beethovens alvorsfylte f-mollkvartett, en lang og imponerende Ligeti-solo og en krass og temperamentsfull Bartok-trio ”Kontraster”.

Også har Tellefsen alltid hatt magisk evne til å samle alle typer folk rundt musikken. Fra fiffen med Dronningen i spissen, kjendisene, musikkmiljøet og ikke minst: mannen i gata. Tellefsen får dører til å åpne seg for musikken. Konsertene skjer i rom vi ellers ikke kommer inn i, som Slottskapellet, Akershus Festningskirke og Oscarshall Slott. Det er ikke til å komme forbi at det frister mange når Dronningen inviterer til konsert hjemme hos seg på Slottet, og sitter der på første rad og tramper takten til musikken sammen med oss. Og det passer inn, for en del av denne musikken er skrevet nettopp for hoffet. På sitt beste knytter festivalen rom, historie og musikk sammen, som få andre festivaler makter.

En fullsatt Universitetes Aula lytter til Michelangelo Strykekvartett. Foto: Kristin Bolstad.

Festivalen preges av noen konservative valg, særlig blant noen av de internasjonale gjestemusikerne. Michelangelokvartetten spilte for eksempel finstilt på åpningskonserten, men tok ikke det dramatiske potensialet fullt ut. Det gjorde derimot den norske fiolinisten Vilde Frang, som i år er tatt med i festivalledelsen og har vist et mer modent og finstilt spill enn jeg har hørt fra 26-åringen før. I Beethovens stryketrio i c-moll på Slottet mandag hadde hun et manende strøk som fikk tiden til å stå stille, og det slo gjentatte ganger gnister av samspillet med Jakob Koranyi og Yuval Gotlibovich mellom kapellets rosa marmorvegger.

Årets festivaltema er ”kontraster”, et begrep like intetsigende som blanda drops eller «litt av alt». Men konsertene viser noe av poenget: en salig mix av samtidsmusikk, unge utøvere og komponister, blandet med de erfarne nestorene og de store klassikerne. Denne balansen er Tellefsen god på, og sikrer at dette ikke blir satt, selv om ikke alle verk er like interessante i seg selv. For eksempel ble kontrastene mellom Truls Mørk i Bachs alvorsfylte cellosonate,  unge Øyvind Torvunds morsomme, helt nyskrevne klangeksperiment, og den gammeldagse kniplinggardinmusikken til Arensky slående. Det utfordra med tre helt forskjellige måter å lytte på, og blir en vekker for både det kjente og det radikalt nye, som effektivt vender hørselen ut mot dagens gatenivå, så å si.

Skal jeg anbefale en av konsertene som fremdeles gjenstår, må det bli konserten i Oscarshall på Bygdøy lørdag, en pussig morsom liten kransekake av et lystslott. Der kan du lytte til 17 år gamle Eivind Holtsmark Ringstad, som med sin bratsj vant EBUs konkurranse for unge solister tidligere i år. En pur ung musiker som allerede har et modent uttrykksregister. Og deretter få med seg både Ole Edvard Antonsen, Tellefsen og danske toppmusikere i samspill, i omgivelser som rommer mye norgeshistorie.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Et reisebrev fra La Scala – P2s Radioblogg

 

Martha Serafin og Marcelo Álvarez imponerte med store stemmer i Tosca på La Scala.

 

 Så var tiden inne. Muligheten for et besøk på selveste La Scala dukket opp. Det var bare å sette seg på toget fra den pittoreske småbyen Bergamo hvor vi oppholdt oss, og dra inn til Milano. Endelig skulle vi besøke alle italienske operaers mor, et av verdens mest berømte operahus!  

La Scalas liste over verdenspremierer er overveldende. Turandot og tårepersen Madam Butterfly av Puccini ble urfremført her. Det samme ble tragikomiske Falstaff, mektige Otello og banebrytende Nabucco av Guiseppe Verdi. Tidligere på 1800-tallet så En tyrker i Italia av Rossini og Norma av Bellini dagens lys på denne scenen. Operaer som er gjengangere i operahus verden over i dag. La Scala har formet verdens operakunst, intet mindre. Posisjonen som operahus i særklasse er i behold. I dag må alle de store sangerne innom La Scala for at merittlisten skal være komplett. Og nå skulle teppet straks gå opp for to operahungrige nordmenn, som ikke var fullt så godt vant.   

Attraksjonsverdien ble tydelig allerede da vi gikk av på «Il Duomo», metrostasjonen som ligger dypt under jorden ved Milanos mektige Domkirke. Der nede var Svartebørssalget til kveldens forestilling allerede i gang. En pent kledd italiener gikk bort til oss og hvisket intenst: «La Scala? Tickets tonight?» Grunnen til at mannen hvisket, var fordi et av La Scalas offisielle billettkontorer lå rett på metrostasjonen.   

Vi ristet på hodet, vel vitende om at vi allerede hadde to flotte billetter på beste orkesterplass. Min egen pressebillett, samt en rådyr ledsagerbillett til den nette sum av 187€. Fornøyelsen kostet min ledsager over 1400 kr, nesten dobbelt så mye som de beste premierebillettene på Den Norske Opera&Ballett. Han betalte med glede, for som han sa; En gang i livet må man oppleve opera på La Scala på beste orkesterplass.   

Det må nevnes at dette ikke hadde vært bare enkelt å få til. Forestillingen vi skulle se, Tosca av italienske Giacomo Puccini, var utsolgt for lenge siden. Det var kun dokumentert anmelderstatus for NRK, Norwegian Broadcasting, og krav om publisering etterpå, som fikk oss inn denne kvelden.    

Il Duomo - Domkirken i Milano - ligger like ved La Scala. Foto: Ragnhild Veire.

 

 Vel oppe på den store, flate plassen foran den hvite, marmorkledde domkirken slo lyset og heten imot oss. Behovet for leskende, kalde drikker meldte seg umiddelbart. Det var jo fremdeles en time igjen før billettene kunne hentes på La Scala, og hele tre timer til forestillingen startet. Vi slo oss ned et par kvartaler bak operahuset. Glass med kald norditaliensk hvitvin kom raskt på bordet, sammen med snitter og salte nøtter. Klærne våre klistret seg til svette, bleke kropper. Vi var ikke alene. Ved de andre bordene så vi det samme. Pent kledde mennesker, flere med nordisk utseende, som benket seg på kafeene rundt operahuset. Vi ventet alle sammen. Vi gomlet snitter. Vi utvekslet operaopplevelser, som vokste i takt med stemningen rundt bordene.   

 Senere skulle vi observere flere av de samme gjestene inne i La Scala. Vi var alle i ute i samme ærend. Det hele ble en slående parallell til fotballfansen som samler seg rundt viktige fotballbegivenheter. Fansen benker seg ringside på barer før kampen starter. Oppladningen er røverhistorier og godt drikke. Bare at her var halvliterne med øl og fotballskjerfene byttet ut med maks 2 glass hvitvin, pen dress og kjole. Vi måtte jo ikke sovne under forestillingen!    

 

La Scala er et lite prangende bygg. Foto: Ragnhild Veire.

 

Alle var ikke like heldige som oss. Da vi rundet hjørnet til selve operabygget så vi et overraskende lite prangende bygg fra 1773, blek i murpussen, formet av datidens ny-klassisistiske tro på fornuft og orden gjennom symmetri og ro. Med andre ord milevis fra den nyskapende, usymmetriske og skråstilte operaarkitekturen i Bjørvika. Deretter så vi hordene av mennesker i kø utenfor billettinngangen. Da vakten slapp oss med bekreftede billetter inn foran køen, ropte en gjeng amerikanske turister helt foran der: «Do you really have a ticket? You are so lucky! Can I buy it, pleeease!». Aldri i verden. Selv om jeg kunne ha tjent et par tusen raske på det, minst. Nå var vi jo endelig her!  

At et besøk på La Scala ikke er en hverdagsforeteelse ble tydelig da vi kom inn i huset. I skinnet fra de store lysekronene i den marmorkledde foajeen så vi den ene gallakjolen etter den andre. Det knitret og suste i sateng, det klapret i sinnsykt høye hæler, mens menn i mørk dress og smoking balanserte champagneglassene. Min venn og jeg skilte oss unektelig ut. I mine mørke jeans og hans manglende slips ble vi turistene som ikke hadde den italienske operastilen inne. Jeg forsvarte min manglende eleganse med at jeg var jo der som journalist, og begynte i stedet å snikfotografere de stilige italienske damene med Iphonen min.   

Kjoler på La Scala 1. Foto: Ragnhild Veire.  

 

 Kjoler (og brannvakter) på La Scala. Foto: Ragnhild Veire 

Så bar det inn i det aller helligste. Selve salen så ut som klisjeen av en stor, gammeldags teatersal. Rød plysj, gedigent sceneteppe og gullforgylte balkonger i hele seks etasjer oppetter veggene. Vi fant plassene våre på parketten. Akkurat nå kjente jeg på at jeg var litt bekymret for at alle de praktiske forberedelsene skulle ende med en musikkdramatisk skuffelse. Også La Scala gjør dårlige oppsetninger innimellom. Anmeldelsene fra premieren var blandet. Men bekymringene mine ble snart gjort til skamme.  

Da teppet gikk opp, slo den unike La Scala-kvaliteten vi hadde hørt om imot oss umiddelbart. Det var ikke en veldig fiffig regi, heller ikke avansert sceneteknologi. Sangerne sang gammeldags forovervendt, istedet for å spille mot og med hverandre. Men jeg hørte kvaliteten på det som kanskje er det aller viktigste innen operakunsten: Stemmeprakten. Kort oppsummert var det som å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball. Hele sangerlaget hadde det ekstra giret i klangprakt, teknisk overskudd, volum og briljans som viste med all tydelighet at verdens fremste sangere står i kø for å opptre her. Og de var overhodet ikke hindret av en akustikk som var langt tettere og tyngre enn i Operaen i Oslo. Ikke at sangnivået i Norge er dårlig. Det var bare at her lå tverrsnittet på alt så veldig høyt. Det gjorde noe med oss, og det gjorde noe med musikken.   

 
Tosca dreper for å redde den hun elsker. Martina Serafin gjorde en gripende sterk fremstilling. Foto: La Scala/Presse

Det er deilig når heltetenoren har full kontroll på alle høydetonene. Marcelo Álvarez som Cavaradossi hadde også en finstilt musikalitet som lot Tosca stråle som den sterkeste part i handlingen. Martina Serafin som Tosca overbeviste nemlig totalt som kvinnen som dreper for den hun elsker. Stemmen var stor og sterk. Denne Toscaen hadde styrke som Maria Callas, men med en varmere lød, som vakte sympati. Og den onde politisjefen Scarpia i Marco Vratognas skikkelse bød på en mørk barytonklang som både skremte og innsmigret. Vi var overbevist. Italiensk opera på La Scala ble en åpenbaring i hvordan store stemmer egenhendig kan personifisere arketypene som store deler av operatradisjonen hviler på. Tårene trillet under den tragiske dødsscenen til slutt, og det var nesten vondt å måtte løpe ut for å nå toget hjem rett etter teppefall. Det skadet ikke at man på La Scala merker at opera er viktig, en forestilling er en begivenhet. På høyde med de store fotballkampene. Minst. Men neste gang stiller vi nordmenn i kjole og dress.

Fornøyd turist på La Scala! Foto:Otto Haug.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 9 kommentarer

Ungdommelig glød med gammel stjernedirigent

Et av verdens mest anerkjente ungdomsorkestre er ute med ny CD. Gustav Mahler ungdomsorkester dirigeres av en de eldste toppene i faget, franske Pierre Boulez. Den snart 87-årige nestoren greier å lokke frem en ungdommelig glød i to tunge kjærlighetstragedier, med et oppløftende resultat.

Dette flotte ungdomsorkesteret spiller to sentrale senromantiske verk i et liveopptak. Richard Wagners berømte forspill til 1.akt av operaen Tristan og Isolde fungerer som en god innleder til Arnold Schönbergs massive symfoniske dikt fra 1903; Pelléas og Mélisande.

Disse to tragiske kjærlighetsdramaene spiller seg ut i et klangrom som fjerner seg fra realisme og går inn i drømmen. Det var faktisk Wagner som åpnet dette ekspresjonistiske rommet med sin berømte, svevende Tristan-akkord i nettopp dette forspillet i 1865, og som på sett og vis ble lukket av Schönberg senere, da han gikk over til modernistisk atonal 12-tonemusikk.

Men før det skrev de begge musikk i et drømmende rom som utforsket den menneskelige psyken mer enn ytre, konkrete handlinger. De altoppslukende vakre, men mørke og dødsdømte kjærlighetshistoriene skildres mer med klangfarger enn melodier. Klare, logiske mål og trygge havner mistes av syne ved at tonaliteten presses til det ytterste. Vi etterlates i fri flyt hvor emosjoner tar oss i retninger vi ikke helt vet hvor ender.

Boulez og hans ungdomsorkester svarer på dette mørke landskapet med gjennomlyst klarhet og oversikt. Dirigenten er berømt og beryktet for sin presise direksjon, som kan minne om både kantete og runde karatebevegelser. Og karaten kutter vekk alt overflødig. Det gjør godt til Schönbergs klanglige eksesser i motiver og stemninger som ellers kan myldre over, i litt for tjukke lag.

Men Boulez er også en klangmagiker. Flere partier i orkesterdiktet Pélleas og Mélisande kan snu på en femøring, fra kammermusikalsk luftighet til en glødende intensitet som minner om de blodrøde linjene i Munchs maleri Skrik.

Ungdomsorkesteret gir en forbløffende lys og oppløftende tolkning av Tristan og Isoldes dødsdømte kjærlighetsforspill. De som måtte mene at det ikke er mulig å høre forskjeller på klassiske innspillinger kan jo forsøke å sammenligne de fremoverlente fraseringene fra Boulez, med Karl Böhms massivt tunge og dødsfokuserte Tristan-tolkning.

Boulez overbeviser oss om at med et så energisk, friskt og glødende ungdomsorkester som dette, så må man tro på kjærligheten som en livgivende kraft og se fremover. Og orkesteret viser at de tror på at kjærligheten kan overvinne alt, også døden.  Det er aldri så liten rørende, og et flott statement fra den aldrende mester med et sprell levende ungdomsorkester ved sin side.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Her kan du høre julefryden krible over CD-rillene

Juleplater skal gi oss julefryd, men det er ikke alltid de gjør det. Derfor har jeg tatt jobben med å plukke ut noen av årets beste klassiske juleutgivelser. Svenskene og danskenes juleplater tar innersvingen på oss i år.

Grunnen til at jeg trekker frem den svenske operasangeren Peter Matteis juleplate, er ikke fordi den er spesielt oppfinnsom.  Den er egentlig ganske fantasiløs. Sammen med Stockholm Sinfonietta fremfører Mattei de vanlige julesangene, i helt tradisjonelle arrangementer, vers etter vers: Glade Jul, En rose er utsprungen samt en del fine svenske spesialiteter som Jul jul, strålande jul og Förunderligt och märkligt. Orkesteret låter ganske middelmådig, og lydproduksjonen er heller ikke markedets proffeste.

Men for en sanger! Peter Mattei har en tvers gjennom nydelig stemme, og hans varme lød får julebudskapet til å gløde gjennom alle versene. Platen blir helt og holdent båret oppe av denne vakre barytonstemmen, som i dag er blant Europas fremste. Når operasangere synger julesanger, faller de ofte for fristelsen å tolke julesanger på litt for pompøst vis, som om de var høydramatiske operaarier. Matteis moderate tolkninger vokser på en indre styrke og en velfundert velklang, og viser på denne måten en respekt for et julebudskap som er større enn oss selv. Jeg vil påstå at Matteis versjon av O helga natt kan bli en verdig arvtaker til landsmannens Jussi Björlings verdensberømte tolkning.

Norske klassiske juleplater er det ganske få av i år. Kammerkoret Nova er ute med ”To whom we sing”, og gjør et hederlig forsøk med egne arrangementer av norske og britiske juleklassikere. De sobre arrangementene av Andrew Smith kommer best ut av det. Dette er ikke et profesjonelt heltidskor, men under sin dirigent Anne Karin Sundal-Ask låter Nova usedvanlig homogent, pent og rent, og solistinnslagene fra Tora Augestad skaper variasjon. Men til sammen blir dette litt for anonymt. Jeg ønsker meg mer personlig initiativ i korets klang og stemmeføring i disse tradisjonelle julesangene. Koret tilpasser seg et klanglig minste felles multiplum. Tolkningene av gjengangere som Her kommer dine arme små og Jeg er så glad hver julekveld blir litt for statiske, og dermed litt for lite oppsiktsvekkende.

I år må vi til København for å finne årets rosin i julepølsa. ”The Christmas Story” fra dirigent- og sangerkapasiteten Paul Hillier og hans to danske kammerkor Theatre of Voices og Ars Nova Copenhagen er et funn! Det gjelder både repertoaret og fremførelsene. Her dramatiseres julebudskapet på musikalsk vis: Theatre of Voices synger sekvenser fra middelalderens og barokkens julespill, mens Ars Nova Copenhagen synger julesanger og satser fra den klassisk-romantiske musikktradisjonen. Kombinasjonen gir en flott bredde i repertoar, og en mer dynamisk og dramatisert juleplate enn vanlig.

Ars Nova Copenhagen. Foto: Magnus Skrede.

”The Christmas Story” er etter min mening årets beste juleplate, og jeg har hørt mange. For meg er julefryd og glede to viktige stikkord i jula. Det er det motsatte av bakgrunnsmusikk og passivt klangteppe. På denne platen får jeg naiv julefryd med personlige tolkninger, og sofistikert korklang i ett.  Et høydepunkt  er Ars Nova Copenhagens versjon av 1300-tallsmelodien Jeg synger julekvad. Da kan man høre julefryden krible over CD-rillene.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Alarm! Hør en glitrende norsk symfoniker.

Mens vi i NRK Kulturnytt torsdag kunne høre at norske politikere synes norsk orkestermusikk spilles for lite, pusser denne nye CDen støvet av musikkarven vår på en glimrende måte. Når topporkesteret Münchner Rundfunkorchester spiller den neglisjerte norske komponisten Finn Mortensen, skinner det av musikken som i en nyvasket og nypyntet stue.

Fire av den norske etterkrigsmodernistens orkesterverk skinner i oppsiktsvekkende intense og varme farger på denne CD-innspillingen. Å høre Finn Mortensens Symfoni op. 5, er som å tre inn i en stor ballsal. Her åpner perspektivene seg i uvanlig storslagen bredde, og fargene skinner som av edelt metall. Dette er noe av det mest storslagne vi har, og klangfargene minner om den mektige senromantikeren Anton Bruckner.

Under den norske dirigenten Terje Mikkelsens ledelse kommer musikkens form og farge til sin rett. Endelig. For dette er musikk som sjelden har vært å høre i orkestersalene. Slik burde det ikke være. Finn Mortensen har skrevet en av de få norske symfoniene som virkelig ruver i musikkhistorien, og da snakker vi om et utvalg som kan telles på en, maks to hender. Bare det gjør at det er verdt å skaffe seg denne nye innspillingen av symfonien fra 1953. Men ikke bare derfor.

Finn Mortensen ble Norges første komposisjonsprofessor i 1973.

Her kan du oppleve musikalitet av det umiddelbare slaget. Noe som gjør at du allerede ved første gangs lytting fornemmer en sterk symmetrisk helhet, samtidig som mønstrene som utbroderes aldri blir kjedelige, aldri forutsigbare. Det tror jeg kommer av vekslingen mellom det storslagne og de mange åpningene for det nakne og sårbare.

Finn Mortensen var stor nok til å våge å åpne seg for det såre. Han skjuler seg aldri bak en akademisk flinkhet. Han kunne ha gjort det, han mestret flere sjangre og ble i sin tid Norges første professor i komposisjon. Men Mortensen er en inderlig komponist og ikke minst modernist. Det gjør at musikken hans griper desto mer.

Her gis et godt bilde av at Mortensen etterhvert ble en av våre fremste internasjonale modernister. På 60-tallet gikk han motstrøms  i et norsk musikklima som lenge hadde favorisert det norske og folkemusikkinspirerte. Kanskje var det derfor det skulle gå 20 år etter komponistens død før det atonale klangeksperimentet ”Pezzo Orchestrale” ble urfremført i 2003? Nå foreligger endelig det verket og ikke minst ”Per Orchestra” på en innspilling som ivaretar både den romantiske varmen og det presise formspillet som ligger i denne alt for lite spilte musikken. Norsk kulturliv kan til tider slite med en husmannsånd som sier at utlandet alltid er best.  Denne CDen er et bevis på at det finnes gull i våre gjemmer.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Smørkrisen rammer julemusikken

Bjeller, patos og smørsang. I dag anmelder jeg noen av årets mest omtalte jule-CDer i den populære sjangeren.

Først ut er smørsangeren Michael Bublé. Albumet heter rett og slett Christmas. Den svært populære canadieren synger pop og gamle standardlåter i en moderne innpakning. Repertoaret med evig-vakre juleklassikere som Jingle Bells, Santa Claus is coming to town og Winter Wonderland kombinert med Bublés sjarm og stemme burde salgsmessig gå som kniv i varmt smør.

Bublé legger seg tett opp til croonersangerne Bing Crosby og Frank Sinatra. De har gjort julesangene eviggrønne med sine jazzinspirerte smørsangervarianter. Teknisk sett mestrer Bublé sjangeren: Han synger rent og velklingende, og alle nødvendige juleingredienser er med; fra harpe- og strykerglitter, humoristiske englekorinnslag til et hardtsvingende storband.

Problemet er dette ikke låter som ekte vare. Bublé har for lite mykt smør i stemmen til å låte som en ekte smørsanger. Produsenten har forsøkt å fete opp en crooner-sound á la Bing Crosbys myke dybde, men resultatet blir overprodusert og minner om kunstig margarin. Låtarrangementene er omfattende, men stive, og jeg velger mer heller originalene Crosby og Sinatra slik de sang dem på 40- og 50-tallet.

Hanne Krogh og De tre tenorers album ”Vår Julekonsert” gir oss de mest kjente julesangene presentert på den sentimentale måten. Hanne Krogh har gitt mange kirkekonserter opp gjennom årene, og dette er et live-opptak av en omfattende og gjennomarrangert julekonsert, som inkluderer norsk og engelsk tradisjonsrepertoar sunget av operasangerne Marius Roth Christensen, Thomas Ruud og Nils Harald Sødahl.

Pompøsiteten blir platas svakhet. Her smøres det tjukt på med patos, som skaper mer avstand enn nærhet til julebudskapet. O Helga Natt låter så anstrengt og voldsomt operatisk at dette rett og slett ikke blir vakkert. Da går jeg heller for Jussi Bjørlings original.

 

Aasmund Nordstogas album ”12 dager i jola” representerer noe helt annet enn de to foregående.  Her er et ganske nedstrippet kammermusikalsk lydbilde, fritt for jåleri. Låtutvalget er utradisjonelt, og viser hvordan barnesanger fra Alf Prøysen som ”Du og eg og dompappen” kan egne seg i jula, sammen med nyplukk fra svenskenes rike julesangtradisjon.  Nordstoga synger med et litt fandenivoldsk glimt i øyet. Sammen med et sprudlende opplagt lag av folkemusikere og barnekor improviserer, skrangler og traller de seg gjennom julesangene som minner oss om noe av det viktigste i jula: At underet i jula skal oppleves som nytt,  år etter år. Da blir barnlig lek og fryd i julemusikken viktigere enn tungt beregnende varianter.  Det låter ikke særlig gloriøst av Aasmund Nordstoga, men definitivt mer troverdig enn av hans helkommersielle kolleger. Her er en som tør å være annerledes, og vinner på det.  

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Skriv en kommentar

Ikke den beste dirigenten – men den viktigste.

 

Den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel er et fyrverkeri på scenen. Foto: LA Filharmonien.

Fredag kveld får Oslo besøk av en mann som har blitt kalt for den klassiske musikkens frelser. Se Dagsrevyens innslag her. En 30-årig krølltopp fra Venezuela dirigerer Gøteborgsymfonikerne i Oslo Konserthus. Det er svensk samtidsmusikk, Mozarts klarinettkonsert og Tsjajkovskijs 6.symfoni. Ikke et oppsiktsvekkende program i og for seg. Og Gøteborg-orkesteret figurerer ikke på noen ti på topp-lister. Allikevel er konserten helt utsolgt, og prisen for å videreformidle den til deg via radio ble for høy til at NRK kunne betale prisen. Mannen som skrur priser i været og trekker publikum som en magnet, heter Gustavo Dudamel. 

Man skulle trodd det drysset magisk glitterstøv fra dirigentpinnen hans. Alle, fra publikum til all verdens konsertarrangører, vil ha litt av Dudamel-glitteret. Dudamania kalles fenomenet i USA, hvor han går under kallenavnet the Dude. I 2009 ble han av Time Magazine kåret til en av verdens 100 viktigste personer. Han er blitt stemplet som en fornyer av klassisk musikkliv. Til astronomiske honorarer, så klart. 

Gustavo Dudamel bringer energi inn i den klassiske musikken. Foto: AFP PHOTO / ROBYN BECK

Dette skjer på tross av at det egentlig er flere såkalte feil med Dudamel. For det første er han fra feil kontinent. Klassiskbransjen er fremdeles rimelig eurosentristisk. Venezuela og Sør-Amerika har ikke vært den vanligste bakgrunnen for å bygge en dirigentkarriere. For det andre har han noen åpenbare musikalske mangler. Dudamel rakk ikke å bli en komplett dirigent før han havnet på toppen av verden. Det sier han selv, det kan jeg som musikkritiker si, og det sier toneangivende utenlandske kritikere. Særlig etter at Dudamel i 2009 ble sjefdirigent for Los Angels-filharmonikerne, et av Amerikas fremste symfoniorkestre. 

Så hvorfor denne Dudamanien? 

Vi må til Dudamels utradisjonelle bakgrunn for å finne svar. Og så må vi til konsertsalen, til øyeblikket der musikken skapes. Og så må vi til Dudamels sosiale engasjement, i en bransje som er som er beryktet for å være seg selv nok, full av spisse albuer, høye prestasjonskrav og like høye kommersielle forventninger. 

Dudamel vekker oppsikt verden over med Simón Bolívar ungdomsorkester. Foto: AskonasHolt.

Bakgrunnen er som en eventyrhistorie. Selv sier Dudamel at musikken reddet ham. Som barn av middelklassen ble han del av et musikkprogram som er en unik, venezuelansk oppfinnelse. El Sistema har hittil lært over 250 000 barn å spille et instrument. Disse musikkskolene har gjort at det i dag finnes hundrevis av ungdomssymfoniorkestre spredt over hele dette fattige landet, som ikke har en sterk og lang klassisk tradisjon.  

Det mest oppsiktsvekkende er at nesten alle barna i El Sistema er hentet fra slummen og fattige strøk. Her handler ikke klassisk musikkopplæring om det vi hører mest om her hjemme; om å bli flinkest mulig til å spille. El Sistema er først og fremst en sosial bevegelse, som skal få barna bort fra gata, og gi dem et alternativ til kriminalitet, dop og håpløshet. Musikken har blitt selve håpet for disse barna. Og det høres. 

Det er som om det eksploderer når disse barna spiller. Dudamel er deres sjefdirigent, og tar dem verden rundt, til de mest prestisjefylte konsertscener. De spiller Beethoven og Tsjaikovskij helt annerledes. Rytmisk musikk som «Mambo» fra West Side Story spiller de helt fantastisk, se selv her. De tilfører musikken en helt spesiell energi og spilleglede. Dette har både publikum og snobbete kritikere falt pladask for. Energi og glede; to helt enkle, og grunnleggende egenskaper når musikk skal formidles. Men som en profesjonalisert bransje altfor ofte mister av syne. Det er dette Dudamel nå tar videre på sin oppsiktsvekkende klassereise, fra slummen til de mest fornemme orkestre.

Er det virkelig nok, spør du? Kan Dudamel surfe på energi, sjarm og spilleglede, når vi her snakker om å ro i land noen av musikkhistoriens største og mest komplekse kunstverk, som Mahlersymfonier, Mozart  og Beethoven? 

Da Dudamel ble sjefdirigent i Los Angeles fra 2009, begynte de kritiske stemmene å høre fra seg. Se åpningskonserten hans i LA her. Den harde dirigenthverdagen satte inn. Dudamel er mindre opptatt den klassiske musikkens langdistansestrukturer. Han dirigerer fra øyeblikk til øyeblikk. Han har åpenbare tekniske mangler, detaljarbeidet i orkesterensemblet er ujevnt, sies det. Hovedanmelderen i New York Times’ Anthony Tommasini påpekte i starten at Dudamel presser uttrykket til ekstremer, uten å ta hensyn til musikernes evne til å utføre det han vil. 

Og ja, noe av dette kan høres. I innspillingen av Stravinskijs Vårofferet, brenner han kruttet av for ofte og for tidlig. Det blir tungt. Dudamel sikter bakover mot romantikken når han lar klangen svulme. Mahler-fortolkningene hans er gode, men ikke oppsiktsvekkende gode. 

Men Dudamel har noe viktig, som gjennomsyrer hans eventuelle feil og mangler. En Dudamel-konsert blir aldri likegyldig! Jeg tror det er en gjenklang av bakgrunnen hans vi hører når han dirigerer. Han har en gudegitt evne til å gripe øyeblikket, og la det oppstå en magi der og da. Slik gjør de han temperamentsfulle Beethovensymfoniene om til en fest. Og han er en ener til å bygge opp store klanglige, glitrende øyeblikk, med stor energi. Og han inspirerer sine musikere, enten det er barn eller profesjonelle. Energien og gleden vi hører er ikke til å ta feil av. Det sitrer i salen. Å skape slike magiske øyeblikk, er noe av musikkens innerste vesen. Og så er Dudamel i vekst. 30 år er ingenting i dirigentfaget.

Sist, men ikke minst skyldes Dudamels enorme popularitet at han har gitt den klassiske musikkbransjen et samfunnsbevisst ansikt. Dudamel står for noen sosiale verdier med et skarpt fokus på barn som er sjelden å se i det klassiske miljøet. Dette er en bransje som forvalter milliardverdier og en ærefull musikkhistorie, men som ikke alltid er tydelig på hva den som formidler av kunst har av samfunnsansvar og forpliktelser.  Det er langt mellom rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Dudamel har selv kjent på kroppen hva musikk kan utrette, og setter fortsatt av tid til å instruere og inspirere barneorkestre. I Los Angeles har han startet opp et nytt El Sistema-opplegg for vanskeligstilte barn. Og det var barna han først tok opp på scenen, da han dirigerte sin første konsert i Hollywood Bowl.  Tusenvis av stolte foreldre satt i salen, og slik skaffer han nytt publikum til en bransje som trenger det, kanskje mer enn noen gang før. 

Dudamel har tilført klassisk musikk noen verdier som vi nesten hadde glemt. Og den sosiale bevisstheten  gjør at det som kanskje ikke er helt perfekt, egentlig blir helt riktig. Fordi man fornemmer at det som utspiller seg, er viktig. Det spilles på liv og død. Og budskapet er glede.  

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Kammermusikkfestivaler i endring

 
 Tre av Norges fire største kammermusikkfestivaler avvikles nå i sommer. Stavanger-festivalen pågår hele denne uken, mens Oslo Kammermusikkfestival starter i kveld. Risør-festivalen gikk av stabelen i slutten av juni. I år avtegner det seg større forskjeller mellom disse festivalene enn tidligere.

Tilsynelatende er de like. Alle er knutepunktfestivaler, med et spesielt ansvar for å formidle kammermusikk på høyt nivå. Det vil si kunstmusikk spilt i små formater, i motsetning til store orkesterkonserter og operaforestillinger som serveres av faste institusjoner gjennom sesongen. Men selv om alle disse festivalene lokker med ord som «verdensstjerner» og «høy kvalitet», er innholdet allikevel langt fra identisk.

Stavanger-festivalen har det mest internasjonale tilsnittet. De nye kunstneriske lederne svenske Martin Fröst og Christian Ihle Hadland har programsatt det mest sentrale klassisk-romantiske repertoaret som Mozart, Schubert, Brahms og Mendelssohn, ofte i kombinasjon med mindre tradisjonelt repertoar fra Øst-Europa og Russland. Mange gjestemusikere er utenlandske, de fleste med et stigende navn internasjonalt. Dette har i år gitt flere konserter på høyt nivå, som vi tidligere har meldt.

Oslo Kammermusikkfestival har en mer nasjonal og representativ profil.  Artistene er blant de mest etablerte i Norge, i år med navn som Jan Garbarek, Truls Mørk og Liv Ullmann. I tillegg sørger festivalsjef Arve Tellefsen for at mange unge norske talenter får opptre der, hvert år. Konsertene foregår i hovedstadens lekreste lokaler,  som Slottet, Akershus festning, Aulaen og Den Gamle Logen. Programmet kan til tider virke sprikende, men Tellefsens gode teft gir skaper allikevel ofte et interessant fokus. I fjor var det finsk samtidsmusikk, i år satses det på tidligmusikk med to norske eksperter på feltet; cembalisten Ketil Haugsand og Rolf Lislevand på lutt.

Risør har vært i særklasse Norges internasjonalt mest anerkjente kammermusikkfestival, mye på grunn av de internasjonale superkreftene som Leif Ove Andsnes trakk dit, med en kompromissløs konsentrasjon om musikken selv. Selv om akkurat dét kunne gjøre konsertene til tider lange og kronglete, har publikum og journalister alltid kommet langveisfra for å oppleve Risørmagien. Men i slutten av juni meldte vi fra om endringer i profilen til Risør kammermusikkfest.  I år var Andsnes ute, og en endring måtte komme.  Men endringene var så store at festivalen kan stå i fare for å miste sitt særpreg som en kompromissløs høykvalitetsleverandør av kammermusikk. Mange såkalt publikumsrettede tiltak med kortere konserter, utekonserter, og tildels mer lettfordøyelig klassisk ispedd jazz og viser fortrengte delvis den festivalen vi kjenner. Hvis den nye kursen ikke blir justert, står Risør i fare for å miste sin internasjonale topposisjon. Det var få utenlandske journalister der i år, og den britiske avisen The Telegraph’s utsendte skrev at ingen vil dra den lange veien til Risør for å høre elektrisk forsterket orkester.

Trondheim Kammermusikkfestival pågår om høsten og skiller seg klart ut med en yngre målgruppe og tydelig samtidsmusikkprofil. Selv om Oslo Kammermusikkfestival ennå ikke er avviklet, kan vi utifra program og erfaringer så langt i sommer si at den internasjonale toppposisjonen blant de norske kammermusikkfestivalene er i begevelse, fra Risør mot Stavanger.

Årsaken til det er festivalens fokus på kvalitet, både når det gjelder repertoar og utøvere. I tillegg fornemmet jeg en konsentrasjon om hovedsaken, nemlig musikk, som fikk frem kammermusikkens spesialøvelse: prosessen som oppstår når kontakten knyttes underveis mellom utøvere og et lydhørt publikum. Akkurat det forsterkes når festivalen presenteres befriende fritt for salgsargumenter og publikumsfrieri. Folk sto uansett i kø for å komme inn på konsertene. Etter to år med nye kunstnerisk ledere, seiler Stavanger enda tydeligere opp enn før som en sentral, internasjonal havn for å oppleve klassisk kammermusikk med ungt og spennende tilsnitt. Det kan byen trenge. Neste år står byens råflotte, nye konserthus klart, og akkurat nå er det byens egen kammermusikkfestival som best kan fylle huset med den kvaliteten initiativtagerne tok mål av seg å presentere der. Kanskje de må utvide festivalsesongen?

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Varsel om suksess i Stavanger

 

Tiden sto stille da Martin Fröst spilte Mozarts vakre Klarinettkonsert i Stavanger Domkirke. Foto: Nikolaj Lund.

Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival fortsatte dag 2 i samme spor som åpningsdagen: Overfylte konserter, med et lydhørt og begeistret publikum. Fortsetter det slik de fem neste festivaldagene, er det noen variabler tilstede her som sier suksess. Stikkordene er unge dyktige musikere på vei opp, sentralt repertoar, og ikke minst: kunstneriske ledere med musikalsk autoritet.

Tirsdag formiddag strente rekker av publikum foroverlent mot nordavinden langs kaien i retning Skur 2, ytterst i Vågen. I havnevesenets ombygde lokaler er det nå et lyst og lekkert galleri, hvor konserten ble akkompagnert av skvulpende hav, enorme cruiseskip, ferger og supplybåter. Samt vinden. Det var som årets vinner av Den norske solistpris cellisten Jakob Koranyi spilte med den, da han fremførte Aulis Sallinens mørk-vakre «Elegi for Sebastian Knight». Koranyi lot monologens setninger puste og hvile ut i det hvite rommet, som for å ikke trenge seg for brutalt på omgivelsene. Modent gjort, og et spennende verk fra en av Finlands betydeligste komponister. I Sergeij Rachmaninoffs langt mer romantiske Trio Élégiaque nr.1 gled Koranyi også fintfølende og lydhørt inn i samspillet med fiolinisten Priya Mitchell og Polina Leschenko ved klaveret. Alle utenlandske, unge up-and-coming musikere med tilløp til stjernekvaliteter. Russiske Leschenko viste igjen en helt egen evnt til å lade musikken med mørk spenning og kraft. Også pianisten Marianna Shirinyan imponerte med Liszts svære, kompliserte Dantesonate, som hun gjøv løs på med dødsforakt og autoritet.

Mer rett-på-sak er den russiske, etablerte oboisten Alexei Ogrinchouk, men det sto stort sett godt i stil med verket han valgte å åpne konserten med, nemlig Francis Poulencs ganske så håndfaste obosonate. Med et musikernivå som dette kan vi som publikummere konsentrere oss om det som er det morsomme med kammermusikkfestivaler: Ikke bare er det et møte med mye god musikk, men også med musikerpersonligheter på vei til noe stort. Som på sitt ypperste gjør oss bedre kjent med det å være menneske.

Det siste er ikke hverdagskost, men glimt av noe slikt skjedde senere i Domkirken samme dag. Da spilte kunstnerisk leder for festivalen Martin Fröst noe av det fineste vi har fra Mozart, nemlig klarinettkonserten i A-dur. I den rolige 2.satsen var det som om tiden sto stille, den enkle melodien fløt ut i rommet. Uten omveier gikk Mozarts toner som et trøstende budskap inn i hjertene våre. Knapt noen kan formidle det så direkte og mykt som Fröst. En slik trøst trenger vi, akkurat nå. Det skjedde delvis på tross av orkesteret; SSO Klassisk, som fraserte tungt og stivbeint. Dette rettet seg heldigvis delvis opp etterhvert, men det virket som om innøvingstiden på avslørende Mozart hadde vært noe kort.

Samspill og lekker frasering leverte derimot den polske gjestekvartetten Apollon Musagete. De er også unge, men spilte Schuberts «Døden og piken» så tett og klanglig homogent som om de ikke hadde gjort annet enn å spille sammen i hele sin levetid. Man kan diskutere fortolkningen i dette tidlig-romantiske mørke og dramatiske stykket. Den var klassisk stram, med høye tempi som ga et kanskje noe vel lett, dansaktig preg. Men du verden, for en opplevelse det er å høre en så vakker og balansert ensembleklang. Og vi skal høre mye mer fra både dem og de andre musikerne i løpet av festivaluka. Når du legger til at alle konserter hittil har vært utsolgte, ligger det an til kammermusikk-suksess i Stavanger.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 1 kommentar

Lavmælt og sterkt

Vilde Frang og Christian Ihle Hadland åpnet Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival. Foto: Nikolaj Lund

Åpningen av Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival i Stavanger Domkirke mandag kveld bød på særlig én lavmælt og sterk musikalsk opplevelse. Festivalens tema er avskjed, noe som har fått en ny dimensjon etter den siste tidens tragiske hendelser. Pianist og kunstnerisk leder for festivalen Christian Ihle Hadland fikk sammen med fiolinist Vilde Frang frem noe sterkt og tett, og samtidig barnaktig skjørt i Mozarts Sonate for fiolin og klaver KV.377.  En sterk prestasjon i musikk som kan virke så enkel, men som samtidig er nådeløs gjennomsiktig. Fiolinist Vilde Frang greide ikke helt å følge opp Hadlands lette fingre, særlig i den hurtig-lette 1.satsen ble fiolinklangen litt blek. Men i 2.sats fløt samspillet godt ut i rommet. Det finstilste sporet de hadde valgt, kledde denne Mozartsonaten godt, og jeg hørte et stort alvor i tolkningen, uansett om melodiene gikk i dur eller moll.

Deretter var begge festivalens kunstneriske lederne i sving. Den svenske stjerneklarinettisten Martin Fröst imponerte med sin vanvittige klangkontroll i Poulencs klarinettsonate fra 1962. Han satte an toner så uendelig svake, som samtidig kunne høres helt ut til enden av den fullsatte kirkens lange korsarmer. Men allikevel ble det noe forglemmelig over det, som om musikken fløt trygt og noe friksjonsløst i havn. Kanskje fordi vi har hørt Fröst spille det samme musikantiske stykket opptil flere ganger før, inkludert fjorårets festival? Fröst har et stort repertoar, jeg skulle gjerne ha hørt ham plukke frem noe nytt og spennende fra sekken.

Den svenske klarinettisten Martin Fröst. Foto: Nicolaj Lund

Kammermusikkfestivalen i Stavanger har flere yngre, internasjonale musikernavn på menyen i år, og to av dem slapp til på konsertens siste verk. Den franske cellisten Jean-Guihen Queyras spilte Sjostakovitsj’ store cellosonate med solid kontroll og vakker tone, også han med en hang til et noe lavmælt uttrykk. Men Sjostakovitsj er ikke bare vakkert og avrundet; her gis stort rom for å være både kantete, røff og frekk. I går ble den siden av saken overlatt til den russiske pianisten Polina Leschenko. Hun lokket frem rytmisk ulmende passasjer og friske temperamentsutbudd i den sirkusaktige sistesatsen. Hun er en av de flere gode musikere på årets festival som skal bli spennende å følge utover festivaluka.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar